Night in the Woods-medleyen

Like a story that your friend wrote - got a loving attitude..

Dette prosjektet startet i august 2018.

Gjennom disse seks årene og ni månedene med tid har det vært mye svette og tårer - både gledestårer og tårer av fortvilelse - enorme mengder stress, intense øyeblikk av takknemlighet og lettelse i det et nytt merke på den lange sjekklisten ble satt, og fremfor alt: Skaperglede.

Det du nå skal til å høre er litt over 20 minutter med musikk fra spillet "Night in the Woods". David spiller piano og andre digitale instrumenter, og jeg synger (og satser knallhardt på at intens formidling skal veie opp for mangelen på erfaring). Og teksten? Den har jeg skrevet, men jeg har lånt så mye som mulig fra dialogen i spillet - jeg måtte riktignok dikte litt selv for å få det til å passe de til sammen 20 melodiene. Ja, og å rime, da..

Og hva handler teksten om? Den handler om 20 år gamle Mae, som har vokst opp i rustbeltet i USA, og som ser seg nødt til å bryte sin nystartede college-utdannelse og komme tilbake til den gudsforlatte småbyen Possum Springs. Hva kan du leve for, når fremtiden din blir tatt fra deg av krefter utenfor din kontroll? Hvordan skal du kunne klare å håpe i det hele tatt, når sentrum i tilværelsen din holder på å bli borte? Hvor kan håpet komme fra, når alt rundt deg tar slutt, faller fra hverandre, og ikke lenger føles levende?

Jess, det var forsøket mitt på å inkludere deg som aldri har spilt "Night in the Woods" i opplevelsen. Og så vidt jeg vet inkluderer det 99 % av personene jeg sender linken til! Jeg tror litt kontekst trengs, for det publikummet jeg hadde i tankene da jeg utformet hele prosjektet var en person som ikke bare har spilt spillet, men som er like glødende fan av det som jeg er. Så det er fullt mulig at trass i forsøket over, føler du deg ekskludert når du ser videoen under. Eller bare føler deg flau over å høre meg vrenge ut av meg så intens synging som jeg går for her, uten å forstå hva som "er greia egentlig" - en greie som har fått meg til å ville legge ut et offentlig opptak av at jeg skriker, brøler, synger falskt med vilje (og også litt ufrivillig!), knurrer, spiller gråtkvalt og på et tidspunkt gjør et forsøk på å høres ut som en overivrig 14 år gammel sanger som har oppdaget metal. Det går helt fint om du forteller meg at du ikke likte den! Men takk for at du er her og vil gi den et forsøk <3

Så, uten ytterligere forsvar - Vegard og David presenterer:

"Through the Space Between the Stars"

- Vegard

PS.: For de som er ekstra nysgjerrige, kommer det litt mer om den lange skapelsesprosessen under!

Så, det var det! Ke du trur?

Prosessen med å skape dette beistet er kanskje nesten mer poenget enn resultatet. David og jeg har hatt en god unnskyldning til å kunne møtes jevnlig, og selv om det var jeg som var giret på ideen som startet det hele, har skapergleden vi har delt kommet fra begge skaperne!

Det at David fikk mye ut av å være med på dette er jeg veldig glad og lettet over - for han har virkelig lagt ned en enorm innsats her. Å be noen, uansett hvor gode venner man er, om å lage over 20 minutter med musikk, basert på et spill vedkommende ikke har spilt engang, er ganske enormt mye å be om. Derfor var jeg så nervøs da jeg kom til ham en dag, og spilte et røft opptak av ideen for ham, og sa at hans rolle i prosjektet skulle være å spille inn pianosporet, og deretter mikse lyden etter at jeg hadde spilt inn vokalen. Og siden David er verdens beste, sa han ja - dog med én betingelse: At vi i prosessen sa oss fornøyde med "godt nok", ellers ville det ta alt for lang tid. Han visste hvor perfeksjonistiske vi begge kan være, han visste med sin musikkproduksjonserfaring hvor mye jobb det var, så det var en veldig fornuftig betingelse. Og, vel, som du kan se av at det ble helt til 2025 før vi ble ferdige, klarte verken David eller jeg å holde oss fra å jobbe mye hardere for denne medleyen enn å kun få den til å bli "god nok".

Hvorfor det, da? En av grunnene for min del var hvor intens inspirasjonen hadde vært i utgangspunktet. Da jeg spilte spillet, var det akkurat det jeg trengte akkurat da. Jeg hadde det ikke bra i 2018. Samtidig var det mange slag jeg hadde vunnet mot depresjonen, og jeg brukte mye tid på å se tilbake, og prosessere alle årene med enda dypere mørke som jeg hadde lagt bak meg. Dermed ble spillets budskap om å feire de tingene og de menneskene som utgjør ditt indre hjem, og å finne veien ut av håpløshet med dem, en viktig brikke for meg. Og like etter at jeg hadde spilt det ferdig, traff inspirasjonen meg som et lynnedslag. Det var en vidunderlig stemning, iblandet ærefrykt.

Komponisten bak musikken, Alec Holowka, var en melodienes mester. Skikkelig gode melodier er for meg sangbare, dramaturgiske og gjerne også fulle av referanser til tidligere deler (i større komposisjoner), og Alec hadde laget et helt lydspor utelukkende av akkurat sånne melodier. Alle referansene gjorde at det føltes naturlig å føye melodiene sammen til en medley, og noe annet melodiene formelig ropte til meg om, var å få sangtekster! Det er til og med en del av spillet at noen av sangene spilles fordi karakterene fremfører dem i et band, men siden ingen av karakterene snakker, ser man bare sangteksten på skjermen og hører musikken. Jeg lengtet etter å synge dem, og knytte musikken mer direkte til den emosjonelle opplevelsen jeg hadde fått av manuset i spillet, ved å tilpasse manuset til tonene som ikke hadde tekst enda.

Og mens jeg satt og lagde planen for hvor ting passet sammen, og diktet min egen sangtekst der jeg måtte, kom ideene smellende inn i hodet på løpende bånd: Her er den røde tråden, vi må dele historien inn i flere deler. På slutten av denne sangen mister jeg besinnelsen og høres ut som jeg har et sammenbrudd, her sakker jeg tempoet, her økes tempo og glir over i en mer håpefull versjon av den samme melodien, her går jeg ned en oktav og snerrer som en hund, her er jeg spak og bevrende. Så da David og jeg begynte å lage lydsporet i oktober 2018, var det mildt sagt vanskelig å holde seg i skinnet, og be om noe som var realistisk for David å få til innen fornuftig tid, med bare et elpiano og litt digitale tilpasninger.

Og kommunikasjonsprosessen her var jo et psykologisk studium i seg selv. Siden jeg er tilnærmet blottet for fagkunnskap om musikk, var det jeg hadde å komme med til David da jeg skulle beskrive hva jeg ønsket for den neste sangen i rekken, bare en følelse. Og det føltes like magisk hver gang David klarte å dra musikk ut av mine vage beskrivelser av følerier og abstrakte tanker, og manifestere akkurat det jeg hadde hørt i hodet mitt! Men for å komme dit var det ofte en lengre prosess med oversettelser: "Hva med dette?" "Det blir litt for sånn fest og hygge, jeg trenger mer leirbål." "Hmm, leirbål, ja, kanskje mer sånn?" "Ja, der har du det! Kan det bli ENDA mer leirbål?"

Etter syv måneder, der vi hadde møttes ganske jevnlig gjennom alle og hatt det vi kalte "medley time", var lydsporet ferdig i mai 2019. Nå var det min tur: Jeg skulle synge til lydsporet, og spille inn all vokalen. Jeg skal si det med en gang: Jeg hadde overvurdert meg selv som sanger. Det var nok noe jeg egentlig var klar over før, men som jeg ikke helt hadde turt å innrømme: Når jeg synger, og særlig når jeg tar det opp, blir jeg redd for å ikke være god nok. Og med den mengden opptak det var snakk om her, kunne jeg ikke late som noe annet lenger. I mine improviserte opptaksstudioer bestående av pledd som hang på skap og lignende, har jeg svettet, skreket, bannet og hatt så høyt stressnivå at jeg bare selv-saboterte. Og alle forventingene jeg hadde til spesifikke følelsesuttrykk gjorde det ikke bedre: Ikke bare skulle jeg synge sangene bra, jeg skulle ha riktig følelse også! Den ideelle sangeren for dette hadde nok vært en profesjonell sanger med erfaring fra scenen i tillegg (og helst også amerikaner, som Mae!).

Jeg skulle ønske jeg kunne si at opptaksprosessen, som med en lang pause på over et halvt år til sammen varte i over to år, gjorde at jeg mestret stemmen min, men jeg er nok dessverre fremdeles i et tidlig stadium i den prosessen. Men det jeg har lært er å skamme meg mindre over det, og kalle meg selv det jeg er: En amatør med mye større ideer enn evner. Jeg har et komplisert forhold til min egen selvtillit, og helt siden den gangen jeg startet å tenke at jeg kanskje liker å drive med synging, har jeg vært en forferdelig mentor for meg selv. Det jeg drev med i de to årene med vokalinnspilling, var oftere selvpisking enn skikkelig trening for å bli bedre. Når jeg ser tilbake på det nå, tenker jeg at det ikke har noe for seg ¨å bli så sint på seg selv for å ikke være noe man bare ikke er!

At jeg på slutten av denne fasen bestemte meg for å finne på og spille inn annenstemmer også, var egentlig galskap: Jeg kan ikke navnet på en eneste akkord, og bare diktet vilt etter hva jeg syntes føltes bra. Og jeg holdt på å falle i bakken da David fikk høre dem, og faktisk ble rørt av et par av dem! Særlig den intime sangen Sharkle Dream, som i spillet blir brukt til å akkompagnere en ualvorlig vits, hadde blitt en trestemt sak med mye nerve. Og heldigvis var David kritisk også, og hjalp meg endre de annenstemmene jeg hadde vært litt mindre heldig med.

Og så omsider kom dagen i juni 2021 da jeg kunne fortelle David at neste steg endelig kunne begynne: Miksingen. Så nok en gang ble det "medley time", men nå hadde vi begge blitt mye mer involvert med det vi kan kalle voksenlivet, så det ble til at vi møttes fast månedlig. Og jeg tror ingen av oss hadde sett for oss at dette skulle bli den lengste fasen i prosjektet! Fra februar 2022 til september 2024 ble det. Mesteparten av jobben gikk på å få volumet på syngingen til å være passe i forhold til instrumentene, men i tillegg til det hadde jeg skrevet opptil flere lister med justeringer som var mer eksotiske enn det - og David skrev en også. Hva om vi legger på en crazy effekt her, så det høres ut som lyden kommer fra et avdanket lydanlegg? Kan denne delen få strykere? Kan Harfest høres ENDA høyere og styggere ut? Kan vi legge til en intro?? Det virket som David hadde bestemt seg for å bare gønne på og la alle drømmene mine gå i oppfyllelse, for selv om jeg hadde merket flere av punktene på listen som "for mye å be om, sant?", ba han meg bare igjen og igjen om å komme med neste, helt til listen var tom. Å få høre det du har hørt i åresvis for ditt indre øre bli ekte, det er en sjelden glede <3

Til slutt kom dagen: Etter at alle rundt meg for LENGST hadde blitt lei av å høre meg si at meldeyen var "så godt som ferdig", var miksingen faktisk over. Vi hadde redusert alt ned til én enkelt lydfil på PC-en til David. Kunne det være mulig? David gjorde noe nydelig da: Han inviterte en god venn til å komme å høre på den i september 2024, og David og jeg holdt hender og gråt av glede. Nå var det ingen tvil, Davids del av arbeidet var over.

Da gjensto bare én ting: Videoen! Jeg hadde helt siden starten hatt en klar idé for den: Den skulle bestå av skjermbilder fra spillet, med sangteksten under. Skjermbildene hadde jeg allerede skaffet året før, ved å spille igjennom spillet for det jeg tror var sjette og sjuende gang, og samle over 600 av dem. Og året før der, i 2022, hadde jeg brukt ti timer på å lage mitt eget bilde i spillets visuelle stil, for så å prestere å slette både filen OG backup-filen, og måtte begynne heeeelt på nytt igjen (det er det bildet som dukker opp i sangen Lori M.). Jeg må si jeg er spesielt fornøyd over meg selv for at jeg ikke ga opp da!

Arbeidet med videoen ble "av og på" i ekstrem grad, og alle fikk hele tiden høre "jo da, medleyen er egentlig ferdig, må bare få satt meg ned.. tja..." - og så kom det et veldig urealistisk tidsestimat. Men! Nå, etter at de fleste nok hadde gitt opp å tro på at det noen gang skulle skje, ER medleyen ferdig! Det er ikke mer! Dette er alt! FINITO!

Blir det så mer sanger fra David og meg, etter alt det? SVARET ER JA! Vi har oppdaget at det å bare møtes og jobbe med noe er så koselig i seg selv, at ingen av oss har lyst til å slutte : )  Så, stay tuned! Hvis dere orker etter alt maset mitt om medleyen, da, haha <3